Jeg ble født i England. Jeg bodde der de tre første årene av mitt liv, så derfor lærte jeg å snakke engelsk ganske tidlig. Vi snakket norsk hjemme, men i barnehagen og til venner snakket jeg engelsk. Etter jeg kom til Norge har jeg nesten ikke snakket noe engelsk utenom skolen. Men for snart fire år siden skilte mamma og pappa seg, og pappa fant seg en amerikansk dame. Siden hun ikke kunne noe norsk på den tiden, måtte vi snakke mye engelsk. Hos mamma snakker jeg bare norsk, og jeg snakker for det meste norsk hos pappa også nå. I de første årene på skolen gjorde jeg det bedre på engelsk diktat enn på de norske diktatene.
Av en eller annen grunn så likte jeg ordet ”bone”(bein) i ung alder. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det var bare et ord som jeg synes var kult. Da jeg flytta til Norge og gikk i barnehage, var fortsatt favorittordet mitt bone. Jeg synes ikke det var like kult da jeg begynte på skolen da.
Siden jeg hadde snakket engelsk ganske tidlig var jeg naturligvis litt flinkere enn de andre elevene på skolen i tidlig alder. Men etter et par år var det flere som lå på mitt nivå eller høyere. Mens nå er jeg fortsatt flink, men sammenlignet med andre i klassen er jeg ikke mange skritt foran, jeg ligger mer på den gode siden sammen med mange andre.
Der hvor jeg bor (Bjørndal) har også påvirket språket mitt tror jeg, fordi det er så mange som snakker kebab-norsk der. Jeg får likevel høre at jeg snakker ganske pent. (J) Språket mitt blir også påvirket veldig av de jeg er sammen med, det er små fraser eller måter å si ting på som jeg tar opp. Hvordan jeg snakker kommer an på hvem jeg snakker til, men det er det jo som regel med andre folk også. Jeg har også hørt at jeg er ganske flink grammatisk, men det har ikke noe med hvordan jeg snakker.
